Skrevet: 15.10.2012 00:14 © w w w. m e e r e t e a. b l o g g. n o


Jeg har lenge hatt lyst til å dele min historie nå, men har aldri helt turt. Redd for hva folk vil tro, og redd for hva folk vil si. Men jeg skal poste det, og det gjør jeg for min egen del, fordi jeg vil få ut det som enda er en ''hemmelighet'' for mange. Kanskje er det noen som leser dette innlegget, som har opplevd det samme? Eller kanskje er det noen som har opplevd lignende..? Ikke vet jeg, men jeg vet at jeg ikke kommer til å angre fordi jeg har publisert det. Dette er MIN historie, og jeg har valgt å dele den med dere. Kan godt hende noen snakker dritt etterpå, kan vel egentlig ikke forvente noe annet. Men jeg håper at de som har opplevd lignende, kanskje leser dette, og tar kontakt med meg, eller kanskje deler sin histore? Jeg ønsker værtfall at de som har opplevd noe slikt, ikke holder det inni seg, alene. Fortell det til noen!

 

Da jeg var ei lita jente på kun en alder av fire-fem år, begynte ''farfaren'' min å misbruke meg seksuelt. Hver gang jeg var på besøk hos farmor og ''farfar'' alene, gjorde han ekle ting med meg. Ting jeg ikke kunne forstå hvorfor han gjorde. Dette pågikk omtrent hver eneste gang jeg var på besøk hos farmor og ''farfar'', det skjedde i stillhet bak en lukket dør, slik at ingen fikk vite. farmor noen ting om det, ingenting. Det var det heller ingen andre i familien som gjorde. Dette var noe jeg holdt for meg selv, fordi jeg skammet meg. Jeg viste ikke om dette var rett eller galt da jeg var så liten. 

 

Ettersom tiden gikk, begynte jeg å skylde på ''farfars'' medisiner. Han var veldig syk, å gikk dermed på mye medisiner. Derfor tvingte jeg meg selv til å tro at dette var årsaken til at han gjorde dette. Jeg vil helst ikke gå innpå hva han gjorde med meg, av forskjellige årsaker. Han fortsatte å misbruke meg til jeg var en elve år gammel, det var først da jeg virkelig sa fra til han, at dette ville jeg ikke mer, dette var galt! Jeg truet med å fortelle det til familien om han fortsatte, og da stoppet han. Grunnen til at jeg ikke hadde truet med dette tidligere, var fordi han hadde sagt til meg at familien kom til å bli sur på meg om jeg fortalte det, og han kom til å havne i fengsel, og det ville ikke jeg. Jeg var redd for at  farmor kom til å bli alene. 

 

Selvom han stoppet å misbruke meg, sa jeg aldri fra til noen om det. Både han og jeg holdt tett om det og latet som ingenting i familieselskap og andre sammenkomster. Det var ingen som hadde enanelse om at dette hadde skjedd i det hele tatt. Jeg selv hadde fortrengt det. Jeg følte meg så annerledes enn de andre, jeg følte meg på en måte litt  revet opp innenfra.

 

Da jeg ble fjorten, fikk jeg meg en kjæreste som betydde utrolig mye for meg, jeg stolte på han, når det kom til det å fortelle han hva som hadde skjedd, så jeg gjorde det. Han tok det på den beste måten som det gikk an å ta det på. Og jeg følte en stor trygghet når jeg var med han. Men det at jeg fortalte han dette, betydde at jeg måtte åpne tankene mine om det som hadde skjedd igjen, og rive opp smertene. Jeg ble utrolig sårbar, og gikk hele tiden med et stort sinne i meg, så den minste lille ting kunne trigge sinnet og sårbarheten min fram, derfor gikk det mye utover det som da var kjæresten min, altfor mye. Jeg hadde et stort behov for å tilbringe tid med han som fikk meg til å føle trygghet, dette resulterte til mye krangling og gråting, i og med at jeg hadde så mye sinne og sårbarhet i meg. Han ville at jeg skulle fortelle det til noen, men jeg nekta. Dette var utrolig flaut for meg, og jeg ville ikke at noen som helst andre skulle vite om det. Jeg var kjemperedd for hvilke forandringer det kom til bli om jeg fortalte det til mamma og pappa. 

 

Etter et og et halvt år med krangling og tull, gjorde han det slutt med meg, og det var nok for det beste, og nå idag kan jeg si at det var en utrolig bra avgjørelse av han og ta, om han ikke hadde tatt den avgjørelsen, hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. Men de tre-fire måndene etter det ble slutt var jeg helt fra meg. Det kokte av sinne inne i meg, og jeg så på livet som veldig mørkt. Jeg trodde ikke at det var noen vei ute av denne depresjonen, jeg hadde falt så hardt, at jeg ikke klarte å reise meg alene. Det var en utrolig tung tid, men det viste seg at det faktisk var en utvei fra dette.. Etter en lang tenketid med mye depresjon og sinne, reiste jeg meg så høyt som jeg klarte, og fortalte det til noen venner av meg. Det føltes veldig godt, og hjalp en hel del. Jeg var stolt over at jeg hadde klart å fortelle det til mine nermeste venner, men det føltes enda ikke helt bra. Jeg tenkte mye på å fortelle det til mamma og pappa, men det tok en stund før jeg klarte å ta det skrittet. Jeg var så utrolig redd for å ikke bli trodd på, og for å rive familien vekk fra hverandre. Mest av alt var jeg redd for å såre farmora mi, for det viste jeg at kom til å bli utrolig vanskelig for henne å takle. Men jeg syntes også at hun fortjente å vite sannheten, fordi jeg var og er så utrolig glad i henne. 

 

Jeg tok endelig det nest siste steget, og fortalte det til mamma, hun tok det som de fleste gode mødre ville gjort, og trodde på meg, og støtta meg 110% noe som hjalp meg veldig. Hun fortalte det videre til pappa med lov av meg, og begge fikk fortelle det til resten av familien, når jeg sa det var greit. Det føltes utrolig godt at familien viste dette, men også ganske skummelt, og trist. Jeg husker enda den første familiebursdagen uten ''farfar'' Jeg kunne se at alle prøvde så godt de kunne, å ikke vise noe. Dette var både tungt og vanskelig for meg og se. 

 

Nå er saken er anmeldt, og han vil forhåpentligvis havne der han hører hjemme. Jeg har det utrolig bra nå, og sliter ikke lenger med sinne og sårbarheten. Jeg har fått meg en utrolig herlig kjæreste som støtter meg, og elsker meg. Jeg har blitt kjent med mange herlige mennesker, som legger smil om munnen min når jeg har vanskelig for å holde hodet oppe. 

 

Om du har opplevd lignende, så reis deg. Strekk deg så langt du orker, og enda litt lenger. Det er altfor tøft å bære på dette alene. Det er utrolig viktig at du forteller det til noen. Slike situasjoner kan ødelegge mye for en person, og man kommer til å slite, å ha det utrolig vanskelig om man skal holde på dette alene. 

 

Tilslutt vil jeg bare si tusen takk om du tok deg tid til å lese alt dette. Det betyr mye for meg om du gjorde. Det er bare å ta kontakt på mail om du har en historie å dele med meg, jeg ville satt utrolig stor prispå om noen hadde gjort det ♥

 

Jeg vil også si tusentakk til alle mine herlige nydelige venner som viste og ikke viste, som har vært der for meg, og forstått. Dere betyr utrolig mye for meg, og jeg kunne ikke klart meg uten noen av dere ♥

 

Den største takken går til familien min, som har vært der, og passet på. Kunne ikke ønsket meg en bedre familie. 




 

 

 

 

 

 

 

 

 

 






hits